De hensynsløse herrer i svart og hvitt

I 99 minutter gir Quentin Tarantino, i sin debut som spillefilmregissør, oss en ransfilm, som han selv vil beskrive som en film som følger Murphys lov; alt som kan gå galt, går galt. Tarantino har i sin selvskrevne film, brukt retrospektiv teknikk som senere ble hans signaturstil, og viser altså det som skjer før og etter i såkalte flashbacks, men ikke under, det fatale ranet. Dere som kjenner Tarantinos andre verker, vet selvfølgelig at filmene hans stort sett er dialog, og dette er slettes ikke noe unntak.

Filmen kan virke i overkant sterk på folk som har problemer med å se et øre bli kuttet av, eller som blir opprørt av å høre mindre vakre ord bli presentert i den skjønneste dialog. Det er svart film på sitt aller beste. Men nok om det, for grunnen til at jeg skriver om denne filmen, her, er nettopp at filmen består av en god porsjon stil, sammen med alt blodet, gørret og de lange dialogene. Det hele kommer ut på en nonchalant og rocka måte. 

Filmens hovedfokus er på de seks herrene, med aliasene herr Blond, herr Blå, herr Brun, herr Oransje, herr Rosa og herr Hvit.

Måten de seks herrene ikler seg billige, dog stilfulle, svarte matchende dresser, over hvite skjorter, med svarte slips, varmer virkelig et hjerte med sans for retro stil. De oppnår stilfull anonymitet ved å holde seg til svart og hvitt, og bad-ass stilen toppes med mørke, klassiske solbriller, hovedsakelig fra velkjente Ray-Ban. Clubmaster og Wayfarer av de mest brukte modellene. Dressen til herr Hvit var en gave fra den franske designeren Agnès B., mens resten av kostymene ble kjøpt i diverse brukt-butikker.

De er hensynsløse herrer i en hensynsløs film, men fy søren, mer elegante bankranere finner man neppe. Det stilige, sies å ligge i å velge det enkle, fremfor det prangende, og det, er noe kostymedesigneren i denne filmen helt klart har skjønt. Om Quentin Tarantino var hjernen bak denne stilfulle genistreken, som helt klart har bidratt til at filmen regnes som revolusjonerende i uavhengig film, er og blir ukjent. 

Det må nevnes igjen, at hovedgrunnen til at jeg finner de hensynsløse herrene så stilige, er deres bad-ass oppførsel og talekunst. Det sies at en mann aldri er bedre enn klærne han går i, og det stemmer så absolutt i denne fortellingen filmet på 16mm film.